Så var det disse sporene igjen da. Vi som arbeider i fjellet er avhengige av spor. Sporene forteller historier vi ikke hadde fått del i uten dem. Sporene forteller hvor vi kan begynne å lete etter reinen. De forteller om de finner mat, om de får være i fred. Spor etter rovdyr gjør oss på vakt.
Når snøfokket har stilna kan vi finne skulpturelle spor som disse etter reinen.
Så er det de andre sporene. Sporene etter mennesker. Nære mennesker. Jeg mistet nylig min far. Kjenner med glede i sorgen at han har satt djupe spor i meg, takknemlig. Ikke bare hos meg. Han levde på mange måter et stille liv, men nå har mange fortalt om spor han har satt hos dem også. Det gjør godt.