Svanene har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. De er så utrulig vakre og på en måte bare seg sjøl. Mange andre arter i fugle- og dyreverden kamuflerer seg litt. Svanene lyser opp i landskapet på lang lei.

Da jeg var lita var det ikke svaner hos oss. De fantes på Hammervatnet i Åsen til tider, og faren min tok oss med på biltur for å se på de vakre fuglene. Det var ikke vanlig å bruke bilen til unødige kjøreturer på den tida i vår familie. Nå finnes svanene litt over alt. Det liker jeg.

Det er også en annen grunn til at jeg velger svaner som februarbilde. Jeg vil hedre et søskenbarn som gikk bort nå, så alt for tidlig. Han har alltid vært fuglenes venn og tok de vakreste fuglefotografier. Når slikt skjer blir man minnet på hvor skjørt livet er og at man kanskje ikke vet å verdsette det man har. Små og halvstore skit-ting tar for mange krefter og ødelegger unødvendig. Det vet vi jo egentlig, men ikke så lett å huske i hverdagen.